Hva nå?

Fra Josafat.no/
30. april 2013.
Av Per Haakonsen.

Det er alminnelig akseptert at vi lever i et etter-kristent samfunn. Vi var et kristent samfunn, men er det ikke lenger. To spørsmål kommer opp: Hvordan kunne det skje? Og: Hva nå med oss som er bekjennende kristne? Hva venter oss nå?"

Men først en kort statusrapport. For bedre å forstå hvor det bærer, må vi ha kunnskap om hvor det allerede har båret.

Det hele begynte i året 1946.
Da ble Oslo lærerskole nasjonalisert. Skolen som hadde vært Indremisjonens og lekfolkets fyrtårn i det norske samfunn når det gjaldt kristen oppdragelse, ble lagt under staten.

Så fulgte Hallesbydebatten fra midten av 1950-tallet. Da ble fortapelsen og helvede avskaffet – med biskopenes samtykke. Så fulgte den første kvinnelige prest i 1961 i klar strid med de bibelske formaninger. Her gikk prinsippet om ”Skriften alene” for første gang tapt.

Utover 60-tallet kom likestillingsdebatten som til slutt endte i likestillingsloven av 1978. Her gikk Guds skaperordning og kvinnens underordning tapt uten at vi hørte et ord fra landets biskoper. I 1972 ble konkubinatloven opphevet og vi fikk samboerskap og en flom av barn født utenfor ekteskap. Fremdeles hørte vi ikke et ord fra kirken.

I 1978 fikk vi abortloven. Både lekfolket og kirken protesterte. Men det 5. bud tok verken Storting eller regjering hensyn til. Fire år senere åpnet bispemøtet for abort på sosiale indikasjoner. I 1972 ble den siste paragrafen som forbød samliv mellom menn opphevet.

I 1979 fikk vi partnerskapsloven og i 2009 den nye ekteskapsloven. Kirken fikk seg aldri til å si at homofilt samliv var synd. Tvert om, nå arbeides det iherdig med å lage et kirkelig vigselsrituale for homofile og lesbiske par.

I 1969 ble kristendomsfaget ikke lenger å forstå som kirkens dåpsundervisning. Men kirken startet ikke sin egen dåpsundervisning.I 2008 ble den kristne formålsparagrafen i barnehager og grunnskolen sløyfet.

Og i 2012 skjedde det uunngåelige – den evangelisk-lutherske religion var ikke lenger statens offentlige religion. Det norske samfunn var blitt konfesjonsløst.

Som vi ser har det norske kristenfolk tapt alle de kampene som var å kjempe de siste 70-årene. En trøst er det allikevel – nå er det ikke flere saker igjen å kjempe og følgelig ingen å tape. Avkristningen er fullført.

Hvordan kunne så dette skje? Det finnes tre hovedforklaringer:

Sosialisme, liberalteologi og unnfallenhet.
Sosialismen er først og fremst representert ved Det norske arbeiderparti. Partiet førte helt fra begynnelsen av en konsekvent kamp mot kristendommen. Fiendskapen mot kristendommen var ikke bare en del av klassekampen, men arbeiderbevegelsen la kristendommen for direkte hat. Dette ga seg spesielt utslag når det gjaldt skolens kristendomsundervisning. Fra første øyeblikk de fikk makt ved regjeringen Nygaardsvold i 1935, begynte de å redusere antall kristendomstimer i skoleverket. I 1997 var prosessen fullført med innføring av KRL-faget. Det var dødsstøtet mot den siste rest av kristendomsundervisning. Kampen om de unges sinn var vunnet – av sosialismen.

Liberalteologien gjorde sitt inntog i Norge mot slutten av 1800-tallet men fikk først ordentlig fotfeste i Den norske kirke etter Hallesbydebatten. Liberalteologien mente at bibeltekstene måtte prøves på fornuften og den almenmenneskelige erfaring. Målet var å reformere Bibelen slik at den ble mer akseptabel for folks tankegang. Den bokstavtro forståelse av Bibelen – den såkalte biblisisme - ble angrepet. Underne skulle ut, det samme skulle vredens Gud og all snakk om fortapelse.

I tråd med dette har vi i dag fått et helt annet Gudsbilde enn før. Den Gud vi møter i kirken i dag er sjenerøs, inkluderende og nådig. Han krever ikke offer eller stedfortredende straffelidelse for å tilgi synd. Den nye liturgien gjenspeiler dette. Mennesket har satt seg selv i sentrum og Vår Herre er redusert til servitør.

De fleste konservative prester har for lengt forlatt Den norske kirke. Den siste store utmarsj skjedde i forbindelsen med Børre Knudsen saken da en lang rekke prester sa opp embetseden. De etterlot seg en tannløs kirke.

Unnfallenheten (svagheden) blant kristenfolket er allikevel det mest sjokkerende. Jeg minnes et ord i den preken som Kaj Munk holdt like før han ble drept: ”Et kristent folk som sitter uten å handle når dets idealer trampes under fot, slipper forråtnelsens krefter inn i sitt sinn.” Vi kan trygt si at dette også gjelder det norske kristenfolk. Den siste gang vi prøvde å reise motstand mot utviklingen var i forbindelse med abortsaken i 1975. Ved å samle inn 600 000 underskrifter klarte vi å forpurre abortloven med tre år. Men det er med respekt å melde snart 40 år siden.

Kirken har for lenge siden gitt opp kampen mot avkristningen – hvis den noensinne var på banen. Men det tragiske er at misjonsorganisasjonene ble aldri noe alternativ. Det var ikke slik at misjonen reiste kristentroens fane og samlet lekfolket under sitt banner. I stedet for har de lagt seg så flat som overhode mulig og latt som de ikke var til. I sum: verken kirke eller misjon er lenger noe vern for den troende del av kristenfolket.

Det leder oss over til siste spørsmål:

Hva nå?
Hva skal det bli av oss som bekjenner troen?

Vi må se sannheten i øyene: det bærer mot kristendomsforfølgelse. Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Martin Kolberg uttalte offentlig at konservative kristne grenser til å være reaksjonære. Vi må tro at Kolberg med utrykket konservative kristne mener det samme som bibeltro kristne. Spørsmålet blir da: Hvor lenge vil det norske samfunn akseptere å ha en gruppe reaksjonære i sin midte?

Kirken har lenge talt i de samme baner. Flere av våre biskoper har stemplet bibeltro kristne som fundamentalister. Underforstått – vi har et sneversyn som setter oss på lik linje med islamske terrorister. Både kirke og samfunn er interessert i å rydde slike mennesker av veien.

Uten støtte fra noe hold, blir vi som tenker annerledes et lett bytte for et samfunn som er meget ensrettet. Vi må bare se i øynene at vi representerer holdninger og verdier som fyller mange mennesker med dyp indignasjon. Vi kan ikke vente mye forståelse. For bibeltro mennesker blir det et tilbake til katakombene. Det er på en side trist, på den annen side er det gledelig.

Gledelig fordi vi nå får sinnet rettet mot det ene nødvendige – Herren Jesus Kristus. Vårt rike er så allikevel ikke av denne verden. Her på jorden er vi fremmede og utlendinger. Kirkefader Augustin sa det slik: ”Den som kjenner sitt rette fedreland tar ikke feil og betrakter herberge som sitt hjem.” Forfølgelse skaper et himmelvendt sinn. Det er et gode.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------
Foredraget af Per Haakonsen på video.