Fra Facebook.Av Terje Treidene.
Kapittel 1:10 og 14 og kapittel 2:1-23.
Orpa:
Historien om Orpa er en alvorlig påminnelse til alle Kristne om, at det koster noe å følge Jesus gjennom livet. Også for Orpa var det trang, etter å være med tilbake til løfteslandet. Men da Noomi begynner å fortelle dem om de trengsler og vanskeligheter, som kommer til å møte dem, så svikter det for Orpa. Omkostningene ble for store for henne. Og med rette blir det sagt om henne: "Hun vendte tilbake til sitt folk og sin gud".
Orpa er en av alle de Kristne, som hadde tenkt seg til himmelen, men bruddet med den nåværende verdens gleder var ikke noe helhjertet brudd. Orpa er derfor et bilde på alle de «kristne», som ikke ville skille seg i fra alt det, som kunne hindre dem i å nå målet. Hennes omvendelse var ikke ekte og avgjort.
Da Noomi taler med henne om de vanskeligheter, som ligger foran henne på veien til løfteslandet, har Orpa fått nok. Det var ikke dette, hun hadde håpet på. Vanskeligheter og problemer på veien? Nei , da reiser jeg heller tilbake til mitt folk.
Guds ord kjenner til mange slike:
Vi kan jo bare tenke på, hva Paulus sier om Demas. Han forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nærværende verden.
Orpa hadde lovet med tårer i øynene, at hun aldri ville svikte Noomi, men på tross av dette løftet vender hun tilbake til sitt folk. Det er alltid et valg, som må tas, om vi vil til himmelen for:
To veier ligger foran deg,
på en må du gå,
velg rett og velg i tide,
om du vil målet nå.
Når Jesus står foran de mange, som er i Hans følge, og forteller dem om sin lidelse og død, så er det mange av dem, som er i Jesu følge, som trekker seg unna. Så står tilslutt bare Jesu disipler tilbake med Ham, og Han spør dem: "Vil også dere gå bort?" Nei, sier Peter på vegne av alle de andre. "Hvem skulle vi gå til du har jo det evige livs ord."
Det er jo det, som skiller Rut i fra Orpa. Om Rut står det: "Hun var fast i sitt forsett". Det er som du hører Rut si: «Det får møte meg hva det vil, deg vil følge med Noomi.
"For jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn
det for koste hva det vil men jeg må hjem til himmelen."
Den bekjennelsen er nok ikke alltid like sterk for en Kristen, dessverre. Det vil også for oss alle komme tørketider i vårt liv med Gud. Men når Gud sender noe i vår vei, så vi vekkes opp igjen, da våkner denne bekjennelsen opp igjen til liv i oss. Og da ber en Kristen: "Du får sende det, du vil, inn i mitt liv, samme hva det er, bare jeg blir bevart hos deg."
Asaf: "Når mitt hjerte var bittert og det stakk meg i mine nyrer, da var jeg ufornuftig og forstod intet. Som et dyr var jeg mot deg. Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig. For se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne. Du utrydder hver den, som er utro mot deg. Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud".
Dette er det, som skiller de to svigerinner i fra hverandre. Så fortelles det en sannhet om Noomi, som mange Jøder har gjort en smertelig erfaring av. Hun sier det slik: "Med fulle hender dro jeg bort, men med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake".
Hvor ofte hører vi ikke i media om, hvor ille Jødene oppførte seg, når de igjen fikk sitt land tilbake. De jaget jo ut de stakkers Araberene, som bodde i landet, og de fikk ikke med seg noe som helst. Og det fortelles så ofte, at mange Kristne tror at dette er sannheten. Men hva skjedde? Jo Araberene selv var så sikker på seier, at de ba Arabere, som bodde i nærheten av grensen om å forlate sine for en liten stund. Så skulle de få sine hjem pluss hele Israels land i krigsbytte.
Men Gud ville det annerledes. Han ledet Israels hær til en stor seier over Araberene. De kom aldri mer tilbake til sine eiendommer i Israel. I sinne over det, som skjedde, jager mange Araberstater Jødene i fra hus og hjem. De får ingenting med seg i fra det land, de bodde i.
650000 Jøder ble hjemløse i løpet av noen få dager og måtte flykte i fra alt, de eide. De finner sin tilflukt i løfteslandet. Derfor kan de og med rette si: "Med fulle hender dro jeg bort og med tomme hender har Herren latt med vende tilbake"
Rut kap 2:
Det, som nå fortelles om Rut, er en fantastisk beretning om, hvordan Herren av nåde lar Rut komme inn i arbeidet blant høstfolket. Etter at de hadde vært i landet en tid, kommer Rut til sin svigermor og ber henne om å få være med i arbeidet. Og hun sier: "La meg få gå ut på åkeren og sanke aks etter en, jeg finner nåde hos."
Alt arbeid i Guds rike handler egentlig om en ting: At det, jeg driver med i Guds rike, det er av nåde det hele. Det er ingen sur plikt eller bør, som Herren legger på oss. Men det er av nåde jeg får være med.
Så går Rut av sted til den åker, hvor høstfolkene til Boas arbeider. "Nå traff det seg slik, at den åkeren hun sanket på, tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt," står det.
Det høres så tilfeldig ut dette, men ser vi en Gud som står bak og leder Rut inn i det arbeidet, som blir hennes her på jord? Ja jeg tror, vi ser det. Rut er et bilde på den enkelte Kristne. som får sitt arbeid her på jord, like før Jesus kommer igjen for å hente sin brud.
De kom til landet, etter at høstfolkene hadde samlet sammen det meste av kornbandene. Inn i etterarbeidet etter dem fikk hun ta del. Men hun var fornøyd med det arbeidet, hun fikk ta del i. Det var noen aks igjen, som høstfolket hadde glemt. Det ble hennes oppgave.
Jeg tror, at dette forteller noe om den tid, som kommer til å prege Jorden, før Jesus kommer igjen. Den vil bære preg av, at de store vekkelselstider er over. De vekkelsestider vel og merke, som vi Hedningekristne fikk være med på.
Men det er ikke slutt enda. Det ligger en tid foran oss, da Herren skal ta dekket bort i fra Israelsfolket. Da skal det gjenreiste Israel få den oppgave, som egentlig var tiltenkt dem helt fra løftet til Abraham.
Om dette har C.F.Wisløff sagt: Det kommer en tid, da Gud igjen skal vende seg til sitt folk, og de skal bli det store misjonsfolk her på Jord. Tenk hvor stort det kommer til å bli, når Guds gamle løftesfolk får dele Evangeliet.
Å for en tid det da skal bli på vår Jord.
