Fra Facebook.Av Terje Treidene.
Ruts bok er uten tvil en profetisk bok og kan inndeles på denne måte:
1. Israel i diasporaen kp 1:1-2.
2. Israel i forfølgelse kp 1:2-5.
3. Israel vender hjem kp 1:6-22.
4. Misjon i nådetiden kp 2:1-7.
5. Menigheten i avslutningen av nådens tid kp 2:8-3 og 7.
6. Forløsningen i Kristus kp 3:8 - 18.
7. Lovens og religionenes hjelpesløshet, når det gjelder frelse. kp 4:1-8.
8. Brudens velges ut kp 4:9 - 12.
9. Bryllupet og fremtiden 13-22
( Kilde Hans Svartdal "Israel og menigheten i endetiden.")
Kapittel 2 i Ruts bok handler om Misjon i nådetiden, men den handler mest om avslutningen av denne tid: punkt 5 i den overstående fremstilling av Ruts bok.
Det ser vi av, at høsfolkene hadde alt vært på åkeren en tid, da Ruth kommer inn i dette arbeidet. Det, som nå fortelles om Rut, er en fantastisk beretnig, om hvordan Herren lar Moabitterkvinnen Rut av nåde får lov til å komme inn i arbeidet sammen med høstfolket i den siste fase av det, som vi kaller hedingenes tider.
Etter at de har vært i landet en liten stund, kommer Rut til sin svigermor og ber henne om å få være med i arbeidet. Rut sier til sin svigermor: "La meg få gå ut på åkeren for å sanke etter én, jeg kan finne nåde hos."
Dette er den rette innstilling til alt det arbeid, som drives av oss i Guds rike. Vi må først møte Han, som vi kan finne nåde hos, før vi begir oss ut i arbeidet for Guds rike. Gjør vi ikke det, blir det arbeid, vi er med på, drevet av en ånd, som ser alt som en plikt og en bør, som de andre har lagt på oss.
Like så sikkert som frelsen er av nåde, så er tjenesten det og. Ruth går nå av sted til den åker, hvor høstfolkene til Boas arbeider. Guds ord forteller det slik: "Nå traff det seg slik at den åkeren hun sanket aks på tilhørt Boas som var Elimeleks slekt."
Det hørtes så tilfeldig ut dette, men ser vi her en Gud, som står bak og leder Rut inn i det arbeidet, som blir hennes arbeid her på jord? Jeg tror, vi ser det. Rut er et bilde på den enkelte Kristne, som får sitt arbeid her på jord, like før Jesus kommer igjen for å hente sin brud.
Noomi og Rut kom til landet, etter at høstfolket hadde samlet sammen det meste av kornbandene. Inn i etterarbeidet etter dem fikk hun av nåde lov til å gå inn. Og hun var fornøyd med det arbeidet, hun fikk ta del i.
Det var noen aks igjen etter høstfolket, og disse aks fikk hun være med på å sanke inn til sin Herre. Jeg kan av det, som nå er sagt, ikke dele den optimisme, som noen Kristne forfekter, at vi før Jesus kommer igjen i skyen for å hente sin brud, skal få være med på store vekkelser i de gamle Kristne land.
Jeg frykter for, at vi nå har hatt vår besøkelsestid, og det er kun få heretter, som kommer til å finne Jesus i våre land. Men når det er sagt, tror på store vekkelsestider, da Jødene igjen skal få tilbake den rolle, som var tiltenkt dem.
En av de mest kjente Lutherske teologer her i Norge Carl Fr. Wisløff har om dette sagt: "Det kommer en tid, da Gud igjen skal vende seg til sitt folk Israel, og de skal bli det store misjonsfolk her på jord. Tenk hvor stort det bliver, når Gods gamle løftesfolk får del i evangeliet. Å for en tid det da skal bli"
Romerbrevet 11:25 taler om den forandring, som en dag kommer til å skje: "For jeg vil ikke brødre, at dere skal være uvitende om den hemmelighet, for at dere ikke skal tykkes dere selv kloke, at forherdelsen delvis har kommet over Israel, inntil fylden av Hedningene er kommet inn."
Hva betyr så dette utrykk "inntil Hedningens fylde er samlet inn"? For her ligger en nøkkel til forståelsen av Endetiden.
Sigurd Odland (en meget dyktig teologisk Bibellærer) har om dette utrykk skrevet: "Meningen med den av apostelen her nevnte tisbestemmelse kan altså omskrives: inntil Hedningemisjonen har nådd sin fullendelse eller er bragt til avslutning."
Gud har i sitt råd satt en visst antall for, hvor mange, vi som Hedningekristne, skal være med på å sanke inn for Guds rike. Men det jo ikke slutt da. Det ville jo i tilfelle være helt unødvendig av Paulus og komme med denne bemerkning "inntil". Sigurd Odland: "Nærmest sies det da her, at når Israel for nærværende ikke i alle sine enklete individer, men kun delvis ligger under guddomelig forherdelse, så er det et forhold, som skal vedbli å være gjeldende, inntil Hedningenes fylde er gått inn i Guds rike. Det vil altså helt til dette tidspunkt alltid være dem i Israel, som lar seg omvende til troen på Kristus."
I Israel hadde de helt ifra Mose tid den ordningen, at en mannsperson av slekten kunne løse inn den eiendom, som måtte selges, dersom en i slekten så seg nødt til å selge den på grun av økonomiske problemer.
Etter at Elimelek døde, så er det ikke vanskelig å forstå, hvor vanskleig det måtte ha vært for Noomi i den tid, hun var alene Jøde i Moabittenes land. Det står jo ikke, når hun må selge, kanskje salget allerede hadde skjedd, da de forlot Israel.
Men hennes oppsparte midler måtte en dag ta slutt. Og særlig etter, at hennes to sønner døde, måtte det ha vært vanskelig å overleve i Moabitterland. Det er i allefall klart, at det ikke var noe, som lå og ventet på henne i løfteslandet lenger.
Men lengslene og håpet om å komme tilbake måtte ha ligget der som en sterk dragning i mot hjemlandet. Ingen makt kunne ta i fra henne dette håp. Men Noomi bar også på et annet håp om, hvordan ting kunne løse seg for henne, også etter at hun kommet hjem.
Hun visste, at dersom det ikke fantes noen løser, som kunne kjøpe tilbake eiendommen, hun haddde solgt, så hadde Moseloven et annet påbud, som trådde i kraft: Og dere skal holde det femtiende år hellig og utrope frihet i landet for alle, som bor der, det skal være et jubelår for dere, og dere skal komme tilbake, enhver til sin egen eiendom og enhver til sin egen slekt.
Hvert femtiende år så skulle alle slaver settes fri, alle eiendommer føres tilbake til sine gamle eiere, og det skulle skje uten noen form for vederlag.
Jeg hopper litt i teksten nå og har lyst til å si noe om det fine bilde, Bibelen gir oss av, hva Rut gjør etter endt arbeidsdag. "Så sanket hun aks på åkeren like til om aftenen, og da hun banket det ut, det hun hadde sanmket, var det omkring en efa bygg. Hun tok det og gikk til byen, og hennes svigermor fikk se det, hun hadde sanket. Så tok hun frem det, hun hadde tilovers, da hun hadde ett seg mett og ga henne det."
Ruth viser her et sinnelag ovenfor Jødene, som vi har noe å lære av. Vi skal dele det, vi har fått hos løseren Jesus med våre brødre og søstre i fra Guds løftesfolk.
Hun kunne godt tatt det selv, men det var ikke i hennes tanker. Men hun hverken kan, vil eller ønsker det. Noomi måtte selv få del i de velsignelser, hun selv hadde fått motta av Boas, hennes løser.
Overveldet av denne kjærlighet utbryter Noomi: "Velsignet være Han av Herren, som ikke har tatt sin miskunn bort fra levende eller døde."
Det var, når Ruth delte denne velsignelse med Jødekvinnen Noomi, at alt forandrer seg hos Noomi. Vi husker, hva hun sa, da hun vendte hjem i fra sitt opphold i Moabiiterland. Da møter vi en nedbrutt og motløs kvinne, som ikke hadde mye tro på, at Herren kunne hjelpe henne lenger. Hun sier der: "Kall meg ikke Noomi lenger, men kall meg Mara, for den allmektige har gjort det bittert for meg. Med fulle hender dro jeg bort; men med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake."
Men nå er klagesangen vendt til lovsang. Hvorfor? Jo, fordi Ruth hadde kommet hjem med det, hun hadde sanket på åkeren til Boas. En frukt av denne handling er, at Noomi begynner å tenke på Ruts fremtid. Hun ønsket av hele sitt hjerte, at Ruth skulle få ha det godt. Hun kunne godt ha tenkt på sin egen situsjon, og den var sannelig ikke enkel. Men det er noe, som ligger henne mer på hjertet, og det er, at Ruth må få det godt.
Og dette er noe, som ligger dypt forankret i mange Jøders hjerter den dag i dag. Og de sier: Den dagen, Araberne virkelig ønsker fred og beviser det ved å legge vekk alle sine våpen, den dagen så vil hele Midtøsten gå inn i en fredstid, som er uten sidestykke i historien.
