Salme 103 - en lovsangssalme?

Fra Facebook.
6. august 2014.
Av Terje Treidene.

De fleste utleggelser av denne salmen går i den retning, at dette er en lovsangssalme. Men jeg er av en annen oppfatning.

Det første, som jeg legger merke til i denne salme, er, at David sier: "Min Sjel Lov Herren", og ikke min sjel lover Herren. Videre i andre vers sier han: "Glem ikke alle Hans velgjerninger". Derfor tror jeg, at denne salme kom til, da David var i det ytterste mørke. Han som hadde vunnet så mange seire i Guds rike, var nå i dyp nød. Ikke så han noe og ikke kjente han lenger noe til Guds nærvær i sitt eget liv.

Dette, som David nå kjenner så inderlig vel til i sitt eget hjerte, er det, de gamle kalte for anfektelse. Det tales visst ikke så mye om dette nå til dags. Men det er ett av Kristenlivets sikreste kjennetegn dette. For når Gud virkelig vil prøve ett menneske, tar Han alle gode følelser vekk i fra en Kristen.

Hva gjør så David i denne nød? Jo, han minner sin sjel om Herrens nåde og Herrens godhet. I sin nød forkynner han Evangeliet for sitt eget hjerte. Derfor sier han: "Glem ikke alle Hans velgjerninger." Det vil si. Nå må du slutte og se på deg selv, David, for i ditt eget hjerte finner du ingenting, som sier deg, at du er en Kristen. Men du må nå bare se på Herrens miskunnhet alene, og se om det også nå er nåde og få hos Han.

Men dette er jo Kristenlivets vanskeligste kunst. En kan på en måte tro, at en har tilgivelse for den synd, som hører fortiden til, selv om den også kan plage en gammel Kristen. Men hvordan er det med den synd som jeg nå har gjort meg skyldig i? Kan jeg tro, at de også er forlatt meg?

Hva sier David om den? Jo, han minner sin sjel om Han, som forlater, og ikke slik, som vi ofte leser det: Han som forlot.

Gud være takk. Det står virkelig, Han som forlater og ikke forlot. Hvilken trøst hadde det vært for David eller oss, om det stod, Han som forlot. Da hadde vi jo alle vært fortapt.

Det er også viktig å legge merke til, at den største av alle de velgjerninger, Herren gjør i mot et menneske, er, at Han forlater oss våre misgjerninger. Ingenting kommer opp i mot det. Ingenting kan gi et menneske fred og visshet, hvis dette ikke står klart for oss.

Men jeg har en Gud, som forlater meg mine misgjerninger, og Han vil fortsette med det til min siste dag på denne jord.

Olav Valen Senstad sa en gang dette om syndenes tilgivelse: «Så lenge vi bruker den rett, vi har fått i Jesu blod til å komme frem for Guds trone med vår synd, så lenge har vi forlatelse for våre synder, før de er gjort og ikke først etterpå.»

Dristig tale men likevel sant. Alt dette satt David og talte til sin sjel. Gjør det du også - du, som sitter som David i åndelig mørke. Minn din sjel om hvilken trofast Gud, du har.
-----------------------------------------------------------------------------
Måske er Salme 103 mest af alt en formaning.