Barnedåben - en solid gennemgang - del II af V.

Fra Andaktsbloggen.com/
20. januar 2014.

Når en kirkefader som Tertullian, for å nevne ett eksempel, uttaler seg imot barnedåpen, så kan man med full rett si: “Se, Tertullian var også motstander av barnedåpen”.

Men man kan også av Tertullians motstand konkludere med, at barnedåpen eksisterte. Han bekjemper ikke en praksis, som er på vei til bli innført, men en praksis, som allerede eksisterer. Derfor kan man si, at barnedåpen ble praktisert.

Slik kan man altså være både for og imot barnedåpen, alt etter hvordan man ser på saken. Her gjelder det å være så nøktern som mulig og ikke forutinntatt, når man vil prøve Skriftens vitnesbyrd og det som kirkefedrene har sagt.

Du sier kanskje: «Ja, jeg har allerede innsett, at man ut av de samme skriftene kan lese noe forskjellig, alt etter det standpunktet, man selv har». Vel, derfor er det godt og riktig, at du nå også ser på spørsmålet fra et annet synspunkt, etter at du har lest de skriftene som forkaster barnedåpen og alene holder voksendåpen for Bibelsk.

Jeg er overbevist om, at både voksendåp og barnedåp har vært i bruk samtidig. Det beviser også Tertullian for meg. Omkring år 200 utsendte han et skrift om dåpen. Han var en lærd mann, en jurist.

I artikkel 18 snakker han om, at man ikke skulle døpe barn. Han sier: «En utsetting av dåpen er å anbefale, spesielt når det gjelder de små. Og hvorfor skal man også utsette faddere for, at de ved å dø (før barnet vokser til) hindres i å oppfylle det. de har lovet, eller at de skal skuffes i sine forhåpninger, ved at barnet ikke oppfører seg vel.

Ganske visst sier Herren: «Hindre dem ikke i å komme til meg». Ja vel. Så la dem komme, når de lærer, når de er blitt undervist om, hvem det er, de skal komme til. La dem bli Kristne, når de kan bekjenne Kristus.

«Og hvorfor skal man ta uskyldige små barn til syndenes forlatelse? Man ville jo alltid handlet mer forsiktig med jordiske ting. Her betror man himmelske verdier til slike. som man ennå ikke vil kunne forstå jordiske. La dem først ha lyst på frelsen, og deretter kan man, når de selv ber om det, døpe dem».

Tertullian stod altså på det  Baptistiske standpunkt. Som en dyktig jurist har han her stilt opp grunnene, som man enda i dag bruker mot barnedåpen. Men som jeg allerede har sagt. blir han, etter min erkjennelse og oppfattelse, selv et vitne for barnedåpen.

For det første fremgår det tydelig av hans skrift, at barnedåpen ble praktisert på hans tid. For det andre taler også et annet forhold til fordel for barnedåpen: Tertullian nevner ikke med et eneste ord, at Apostlene ikke har døpt noen barn. Hvis han hadde sagt det, hadde spørsmålet vært avgjort. Det beviset ville vært avgjørende. Hvorfor har han ikke benyttet det?

Fordi et slikt bevis ikke eksisterte. Barnedåpen var en overlevering fra den Apostoliske tid. Hadde dette ikke vært tilfellet, ville han ikke ha glemt å fremheve dette punktet. Han snakker jo heller ikke som en, som bekjemper en nylig oppstått uskikk, men som en, som uttrykker sin bekymring over noe, som allerede foregår, noe nedarvet, som han anser for å være galt, og noe han mener å måtte gjøre front imot.

Det nye er, at Tertullian drar til felts imot denne. Jeg finner slik i Tertullians skrift et sterkt bevis for, at barnedåpen allerede på hans tid var i bruk i Kirken.

Men er det ingen andre stemmer fra kirkehistorien? Jovisst, men de taler mer til gunst for barnedåpen og dens Apostoliske opprinnelse. En yngre samtidig var kirkefaderen Origenes, den mest fremragende lærde på sin tid. Han er den første, som uttrykkelig bekrefter, at barnedåpen var en skikk fra Apostlenes tid.

Han sier det forbigående ved utlegningen av et bibelsted. Saken er for han ennå ikke noe stridsspørsmål, og derfor har hans ord mye større vekt. I hans utlegging av Romerbrevet sier han: «Kirken har fra Apostlene mottatt den overlevering også å meddele de små barn dåpen».

For meg virker det som saken er avgjort. Origens hadde sikkert ikke skrevet slik, dersom en av hans samtidige, som jo måtte vite det, hadde kunnet motbevise ham. Han levde jo også så nært den Apostoliske tid (år 183-252), at det er utenkelig, at han ikke skulle være nøye informert gjennom pålitelige kilder.

Hans egne foreldre var Kristne, dannede, vidtskuende mennesker. Han var fra ungdommen nær forbundet med Biskopen i Aleksandria, som var rik på erfaring, og selv sto han som lærer for en Kateketskole, midt i menighetslivet, der hvor det pulserte sterkest.

Origens har altså ganske tydelig sagt, at Kirken har mottatt barnedåpen som en overlevering fra Apostlene. Men for å gjøre denne henvisningen til kirkefedrene kort, vil jeg nevne, at kort tid etter Origens død i år 256, ble det i Kartago i Afrika avholdt et kirkemøte under ledelse av den senere Martyrbiskop Cypian.

66 Biskoper deltok. På dette møtet ble det b.la. behandlet et stridsspørsmål vedrørende barnedåpen. Det var ingen uenighet, om man skulle døpe barna eller ikke, men kun om man skulle vente til de var 8 dager gamle. Kirkemøtet holdt på, at man skulle foreta dåpen den 2. eller 3. dag. Det ble ikke diskutert, om dåpen var nødvendig eller ikke. Det var man enige om.

Jeg tenker å ha gitt deg tilstrekkelig svar på dette første punktet. For meg står det klart, at utfra skriftenes og kirkefedrenes vitnesbyrd kan det ikke være noen tvil om, at barnedåpen fra begynnelsen av er blitt praktisert av Apostlene side om side med voksendåp.

Et annet punkt, som jeg har møtt i de skriftene, jeg har lest, er, at dåpen forutsetter troen hos den, som døpes, og at altså barn ikke kan bli døpt, fordi de ennå ikke har noen tro. Riktig. Det er en av hovedinnvendingene mot barnedåpen.

I Markus 16,16 står det: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Altså først tro og så dåp, slik det står. Men nå spør jeg: «Og hva så?» Det er ikke et overflødig og tåpelig spørsmål. La oss tenke oss at et menneske blir døpt, men etter dåpen begynner det daglige liv med alle dets prøvelser og vanskeligheter, med strev og kamp utenfra og innenfra.

Hvor vil han hente kraft til å leve fra? Hva vil han åndelig talt ernære seg ved? Og hva vil han engang dø på? Kan han nøye seg med sin dåp? Det var derfor jeg spurte: «Og hva så» Hører ikke troen til også etter dåpen?

Jo, må den ikke være alt? Det går ett år etter dåpen. Det går 5 år. Minnet om dåpen er nesten borte, og de følelsene, som han hadde, den gang han ble døpt, er forsvunnet. Alle og enhver, som overhodet har et åndelig liv, må leve av tro.

Dåpen, som man hadde ventet så mye av, skrumper inn, men troen vokser seg stor og sterk. Det er en sunn utvikling. Troen er i liv og død det avgjørende. Derfor fortsetter Jesus også: «Men den som ikke tror, han skal bli fordømt». Derfor spør jeg: «Og hva så?»

Jeg må advare mot en overvurdering av dåpen, og så må jeg videre si: Det gis en bestemt regel for utlegging av Skriften. Den er slik: Man må forstå skriften i sammenheng. Kontekst, kontekst, kontekst. La oss derfor også sette Markus 16,16 inn i sammenhengen. I verset foran har Jesus sagt: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!»

Han har vist dem misjonsbefalingen. Det dreier seg altså her om en ordre fra Jesus om grunnleggelse av menigheter, altså i Hedningeverdenen. Der går man fram i overenstemmelse med Jesu’ ord: Forkynnelse, tro, dåp.

Men hvordan skal man gå frem, når det allerede er dannet en menighet? Det sies det ingen ting om i dette Skriftstedet. Den som ikke anvender Mark. 16:16 på menighetsplanting, men på tid og forhold der, det allerede finnes en menighet, river ordet ut av sin sammenheng og bruker det galt.