Hvor langt er det på natt?

Fra Bibelsk Tro.
Nr. 5 - 2014.
Av Per Haakonsen.

Det er blitt sagt, at vi lever i en etterKkristen tid. Det tviler jeg sterkt på. Vi lever i en avkristnet tid. Eller om du vil - i en Nyhedensk tid.

Allerede Egil Aarvik talte om en Nyhedensk ideologi, en Nyhedensk tankegang. Og da er vi 60-70 år tilbake i tid. Han slo fast, at Kristendommen ikke lenger eksisterte som en realitet i folkets bevissthet. Hvor meget mer kan vi ikke si det samme i dag.

I dag er det få, som regner med en Gud
Vi har ikke lenger noen overordnet instans å stå til ansvar for, det være seg her i tiden eller i evigheten. Kristne verdier og en Kristen måte å forholde seg på er helt borte fra folks hverdag Et eksempel på dette er en kronikk, som stod å lese i Aftenposten her i vår. Kronikøren, en kvinnelig teolog, slo fast, at «vi lenge har visst, at det ikke er noen plass for Gud i vår moderne innretning av livet».

Gud er borte. Gud er død. Vår kristne kulturhistorie er et tilbakelagt stadium. Kronikøren tok det for gitt, at det var umulig å gjeninnføre Gud i vår moderne kultur. Det, som opptok denne kvinnelige teologen, var behovet for nyorientering. Vi måtte prøve å finne ut hvilke verdier, som nå skulle ligge til grunn for våre liv.

Hun slo fast, at når Gud er borte, blir mennesket selv eier av alle ting. I praksis betyr dette, at mennesket selv må definere, hva som er rett og galt, godt og ondt. Mennesket, ikke Gud, blir alle tings målestokk.

Den virkelighetsbeskrivelsen, som kronikøren tok sitt utgangspunkt i, stemmer godt med den store undersøkelsen, som Holocaustsenteret gjorde for et par år siden om Antisemittisme. I de mange tabeller, som denne rapporten inneholder, finner vi blant annet, at nesten 70 % av det Norske folk betegner seg som ikke-religiøs.

Av en annen tabell fremgår det, at 68 % mener, at Bibelen ikke er Guds Ord, eller de er usikre på, om det er det. Ved å sammenholde en del andre tabeller i denne rapporten finner vi, at bare 7-8 prosent av befolkningen mener at religionen har stor betydning for dem. Det er trolig her, vi finner de Bibeltroene Kristne og Israels venner. Men for bare et par tiår tilbake var denne gruppen dobbel så stor.

Vi lever i en kultur, som har brodd mot en Kristen tankegang
Det gir seg utslag på mange måter. Våre medier advarer mot det, de kaller for religiøs fundamentalisme. Mennesker, som mener å forvalte en altomfattende sannhet, er farlige, skrev Hanne Skartveit, politisk redaktør i Verdens Gang.

Mennesker, som bygger på, at det finnes en eneste sannhet, må bekjempes, fortsetter hun. Dette gir lite rom for Kristen tro, og hun er ikke alene om å mene dette. Det hører med til dette bildet, at våre medier – med få unntak – ikke ønsker å gi spalteplass til en Kristen tankegang. Den betraktes som passé. Nå skal det skues fremover, og ingen ønsker å bli minnet om de verdier, som ligger bak oss.

Nå skal Det nye Norge bygges, og i dette Norge er det ikke plass for Kristent tankegods. For å illustrere dette har jeg ofte tenkt meg følgende: Sett at vi ga oss ut blant folk og sa, at vi var imot homofili, imot fri abort og imot samboerskap. Da tror jeg, at de fleste ville ha sett rart på oss og sagt: Si meg, hvilken planet er dere i fra og hva gjør dere her blant oss?

Denne tanken er ikke så far-fetched, som en skulle tro. To middelaldrende damer kom til meg og fortalte, at de hadde oppsøkt sine respektive menigheter for å stille seg til disposisjon for menighetens arbeid. Men de hadde to reservasjoner: De var imot homofili og imot fri abort. De fikk klart svar: Da har vi ikke bruk for dere.

Kirkens rolle i avkristningen er også et tema
Det er et tragisk tema. Et av de seneste eksemplene på det er et oppslag i Aftenposten 1. april i år. Der stod det å lese, at halvparten av landets biskoper motsatte seg, at det skulle legges større vekt på Kristendoms-undervisningen i skolen.

I samarbeids-avtalen, som regjeringen har med KrF og Venstre, hadde nemlig KrF fått inn et punkt om, at det skulle legges større vekt på Kristendomsundervisningen. Men ifølge Kirkens preses Helga Haugland Byfuglien ønsker ikke Kirken å holde fast på Kristendommens særstilling i landet.

Ja, det er i sannhet nye tider. Vi skal koste på oss et eksempel til, og det henter vi fra jussen. Fra og med 1. januar dette år fikk vi en ny diskriminerinsgslov, den tredje i rekken. Det er en lov, som forbyr all form for forskjellsbehandling, altså diskriminering og trakassering.

I lovens forstand er trakassering handlinger eller ytringer, som virker krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Og så kommer selve poenget: Det er opp til den fornærmede part selv å avgjøre, om en uttalelse er fiendtlig, skremmende eller krenkende.

I lovens forarbeider heter det, at det må legges betydelig vekt på fornærmedes subjektive opplevelse av en handling eller uttalelse. Den anklagede part må bevise sin egen uskyld – altså - at det ikke var ment slik, som det ble sagt. Det er dette, vi kaller omvendt bevisbyrde, og det er en bestemmelse, som vi kjenner fra de totalitære samfunn.

Det skal ikke stor fantasi til for å forestille seg, at uttalelser, grunnet på et Kristent livssyn, vil bli oppfattet som krenkende. Skulle du for eksempel si, at homofil praksis er en vederstyggelighet og at den, som lever slik, er under Guds dom og ikke kan arve Guds rike; Ja, skulle du si dette, da vil den homofile lobbyen her i landet kunne trekke deg for likestillingsnemden og i neste omgang for domstolen. Da kan det vanke både bøter og fengsel.

Loven ble vedtatt av et enstemmig Storting og var nok ment som et gode. Men i praksis vil denne loven kunne føre til meningsterror. Folk vil ikke tørre å si sin mening i frykt for å komme på kant med lovverket. Det vil kunne resultere i, at den til enhver tid rådende oppfatning i samfunnet, også blir bestemmende for, hva som er tillat å mene.

Det politisk korrekte vil også bli det juridisk styrende. Og med den negative holdning, som i dag hersker til en Bibelsk Kristendomsforståelse, er det ikke tvil om, at denne loven også vil ramme trosfriheten.

Utviklingen i Kirken sier mye om, hvor vi står i dag
For lang tid tilbake var det mange av oss, som soknet til Den norske Kirke. Høymessen søndag formiddag var ukens høydepunkt. Vi så frem til den dagen og gledet oss. Vi gikk til Kirken med lovsang i hjertet. Men i dag er vi enten utmeldt av Kirken eller vi vurderer å melde oss ut. I hvert fall møter vi ikke opp på gudstjenestene lenger.

Hvorfor ikke? Fordi vi ikke lenger finner Vår herre Jesu Kristi Ånd der. Bibeltroende Kristne er nå spredt på mange forskjellige steder rundt omkring, ofte i små og avsidesliggende menigheter. Det har lyktes Djevelen å spre fårene.

Kirken angrer ikke sine synder. Det er den ikke i stand til. Tvert om. I stedet for å angre sine synder forherder den seg. I flere tiår har den vært på en rutsjebane bort fra Bibelen. Men det verste gjenstår. Det kommer en dag, da den vil forfølge de Kristne.

Vær ikke naiv! Det er senere, enn du tror.